Gleden ved å dele | Specifique

Om hvorfor selv beinharde individualister trives med gruppelæring

Det er alltid en viss avmålt spenning knyttet til å gjøre folk oppmerksomme på at jeg er psykolog. En ikke uvanlig reaksjon er at det blir ganske stille – som om folk nå veier sine ord på gullvekt og frykter kjappe analyser av personlighet og avdekking av mørke hemmeligheter. Det hender jeg bevisst lar uvissheten bli hengende i rommet.

Men en del ser også en mulighet som de kanskje ikke har så ofte ellers. En sjanse til å snakke lenge og uhemmet om seg selv. En psykolog har jo som jobb å lytte, og det er ingen grunn til å legge bånd på seg, tenker de nok. I slike tilfeller kan de mest intime problemstillinger komme på bordet før forretten er fortært. Og innimellom har jeg angret på at jeg ikke heller sa at jeg var botaniker.

I ett slikt tilfelle fikk jeg en gang et spørsmål fra en dame som lurte på om jeg hadde noen tips hun kunne bruke i sosiale settinger. Hun følte at hun alltid slet med å holde samtaler i gang, et ikke helt ukjent problem blant mange av oss, spesielt i møte med nye mennesker. Mitt tips var enkelt: still spørsmål om den du snakker med. Og når du har fått svar, fortsett å still nye. De kommer til å synes du er en fantastisk samtalepartner.

Forskning viser at det å snakke om seg selv, det å dele personlige tanker og erfaringer med andre, aktiverer hjernens belønningssystem og får dopaminet til å flomme. Det samme senteret i hjernen som gir oss et rush under en hard treningsøkt, når vi spiser et godt måltid, eller når vi er forelsket, gir oss altså en sterk og beslektet indre tilfredstillelse når vi snakker om oss selv. Deler av forskningen, foretatt ved Harvard University, viser at denne tendensen er så sterk at folk også er villige til å gi avkall på penger mot å få snakke om seg selv. Ikke rart så mange elsker å dele siste nytt om siste kaffekoppen de drakk og kaken de bakte til korpsøvingen på Instagram og Facebook, eller hva?

I Specifique brenner vi for læringsprosessene som gjør det mulig for organisasjoner, ledere og medarbeidere til å endres og utvikles. Og vårt hjerte har alltid slått et ekstra slag for læring i grupper.Lars Pedersen

Hva har det å gjøre med gleden hver og en av oss opplever ved å få snakke om oss selv?, tenker du kanskje nå. Mer enn du kanskje tror. For det er ikke bare å snakke om det som er privat for deg, som kan gi deg et rush. Det samme rushet kan oppnås når du deler ditt faglige engasjement og personlige erfaring med andre. Vi i Specifique har gang på gang erfart at ved god gruppelæring, når deltakerne begynner å dele erfaringer, problematisere, diskutere ulike innfallsvinkler, og trekke konklusjoner basert på tett og god dialog med andre, skjer læringen mer effektivt enn ved individuell læring.

Nylig gjennomførte vi et spennende prosjekt for en av våre største kunder. Hvert år reiser de rundt og presenterer selskapet sitt på universiteter og høyskoler i inn- og utland, for å tiltrekke seg de beste hodene. Den vanlige metoden deres har vært å holde presentasjoner med powerpoint, vise en film og håpe på at studenter lar seg trigge til å ta en prat. Vi snudde på det, og lagde et digitalt spill der studentene skulle jobbe i grupper og selv løse oppgaver som simulerte den sentrale forretningsvirksomheten i selskapet. Læringen var enorm, engasjementet utrolig og tilbakemeldingen fra studiestedene har så langt vært at dette selskapet har lagt listen for selskapspresentasjoner på et nytt nivå.

Hva var det vi gjorde? Vi omdannet informasjon til læring. Vi aktiviserte deltakerne til å bruke sine egne erfaringer. Og vi skapte rush av dopamin i prosessene.

Og for å komme deg litt i forkjøpet: nei, det er ikke slik at folk har ulike læringssstiler som gjør at dette kun gjelder de som liker å lære i grupper. Læringsstiler som “personlig legning” er en myte på linje med at vi kun bruker 10 prosent av hjernekapasiteten vår. Mer om dette i senere blogginnlegg, men gå evt. hit eller hit for å stille nysgjerrigheten.

Damen jeg refererte til i innledningen kontaktet meg senere. Hun hadde vært på en konferansemiddag samme kveld og kjørte “spør dem i senk”-trikset. Tilbakemeldingen fra den ukjente bordkavaleren hadde vært at han sjelden hadde hatt en så strålende middag med noen han ikke kjente. Ikke så rart, han hadde jo fått snakket om seg selv og hatt dopaminet fritt flytende i hjernen hele kvelden…

Lars Pedersen - Partner / Seniorkonsulent

Lars Pedersen har jobbet med varierte sider av organisasjonsutvikling i over 15 år. Lars er utdannet cand. psychol med fordypning innen organisasjonspsykologi, og har en spesiell interesse for de menneskelige sidene ved alt endringsarbeid – spesielt læring og utvikling.